Øyangen islagt i en sprakende kald vinter. Millioner av iskrystaller glitrerende  i måneskinnet over den blanke isflaten, stillheten brutt i vekslende rytmer av naturkreftene, som med bulder og brak bryter råk og sprekker i den nylagte isen.

”Nå blir isen sterk”, sa gamle folk.

Isen har i alle år interessert hytte- og skifolket.

Kjøring av tømmer fra skogene innover i marka, store tømmervelter på Jonsetangen. Byggematerialer, støpesand, murstein og takstein ble fraktet over isen fram til hyttetomta.
 
Så snart isen hadde lagt seg var det livlig isfiske på isen. På fine solskinnssøndager kunne det vrimle av folk på isen. Folk gikk på ski, skøyter som var festet på bena med fettlærsreimer andre gikk på bena, og noen med sparkstøtting. På Ringkollen kunne det stå 20 – 30 busser fra Oslo, Hønefoss og Jevnaker, skifolket fordelte seg i alle retninger. Mange benyttet isen på Øyangen en fin søndag.

Solen stiger høyere på himmelen, de velbrukte skiløypene, kjøreveiene for hest med tømmerlast blir mørke og farlige å se til, snart er det bare kråka som våger seg utpå. Så er det vår – det suser i råtten is – så litt vind og der ligger Øyangen tindrende blå og ny. Gamle folk merka seg hvordan isen gikk om våren, gikk isen nordover ble det et godt år. Gikk den sydover ble det en dårlig sommer.

Tjærebrenning av båten, for en duft og atmosfære. Andre sverget til blymønje. Nyutsprunget bjørk – teiner med sprellende abborfangst. Gran og furu blomstrer, gule gater av blomsterstøv i stille vann forteller at vårens fase er i ne. Sommer ved Øyangen – toppen av alt. Gyldenbrune kropper på varme strender og svaberg. Lekende barn i lune viker.

Stille åretak og vaktsomme øyne, oterfjøla skjærer gjennom vannet, stille – stille. Så et kraftig plask og favorittflua har igjen vist hva den duger til. En tålmodig gammeldags fisker prøver  lykken med krok og mark og storabboren tar han. Det er tålmodighet som skal til. Hvem husker ikke guttedagene – et par tømmerstokker som har blitt liggende igjen etter tømmerkjøringa i vinter, med svarte never ned i spikerpakka til far, lån av en hammer som til slutt gikk til bunns, smugling av bordbiter fra byggeplassen ned til vannet – alle tiders tømmerflåte.

St.Hanskveld ved Øyangen, hva er vel som det ? Flammende bål flere steder, dans og moro, båter pyntet med flagg og bjørkeløv – årets lyseste natt. Varme stille dager, sik og abbor går helt opp i vannskorpa, finner skjærer som små seil bortover den blanke vannflata. Ut med fiskegarnet, kan jo bli en pen ørret p

å morrakvisten.

Sollyset juli svinne smått om senn, kveldene blir merkbart lengre. Lumre, mørke augustkvelder og netter, med svær måne som lager sølvgater i småkruset vann. Badestrender og lune viker ligger der ensomme og forlatte, et og annet kaldgufs gjør at de ikke virker forlokkende lenger. Båter over vannet frakter folk og bærfangst. Sommerens dager er talte, vi går umerkelig over i sommerens siste avsnitt. Høy og tindrende klar himmel, et kaldt drag i luften. Buskapen trekker igjen ned til bygda etter oppholdet på setra i sommer. Lyse småbølger fra i sommer skifter farge – blir mørke og mindre gjestmilde.

En og annen forsøker fiskelykken i mørke netter, med lys og jøster, forsøker å gjemme seg bort i småskogen ved Fiskebubekken, både seg selv og lykten så godt råd er, tåler ikke dagslys i dobbelt forstand.

Piskende regnværsdager, lange grå dager, som i virkeligheten blir kortere og kortere. Noen stormnetter med uling rundt hytteveggen, vannet opprørt, ikke liv å se. Kalde stille dager – noen driver matauk med garn, siken er fin på denne årstiden. Alt stilner til, litt etter litt. Robåtene blir lagt på land med bunnen i været med takk for denne gang. Frost om nettene, rimhvite myrer mot svart vann hvor damp driver bortover i det uendelige. Gyllent, dødt løv fra den siste stormen fyller de små vikene, forundrelige isformasjoner dekker rullesteinen i vannkanten. Det er så underlig stille. Så en formiddag, høres en harelos gå over Nyseteråsen, så et smell og haren har nok måtte bøte med livet.

Så faller de første snøfnuggene stille – stille og lydløst ned over skogen, myrene og mot mørkt vann og forener seg så stille med det element hvorfra de rettelig er kommet fra. Så en ettermidag, i alt det stille, høres i det fjerne klemt fra en kirkeklokke – må være fra Jevnakerkjærka. Lyden bærer langt en stille julaften. Et år er forbi ved Øyangen, vi har skjøttet og æret den som vi bør ? Det gamle kommer aldri igjen – alskens nytt er i ferd med å overta.

Satt inn søndag 15 januar 2012

Bestefar og bestemor bygdes seg hytte (tømmerhytte) på østsiden av Øyangen ca 1938. Denne hytta varen familehytte helt helt frem til på 70tallet.
Husker fra 50 – tallet at det var et svare strev å komme seg på hytta den gang.

Litt om byggeperiooden:
Tømmeret til hytta ble hugget i området Ugla, ble fraktet ned med hest, for så å tørke på hyttetomta et års tid. Så var det lafting og tømring for å få hytta under tak.
Mye av byggematerialene og andre materialer, som sand, sement, murstein, takstein, ovner osv ble kjørt opp med leid lastebil fra Jevnaker for så å bli fraktet med båt over Øyangen.

Fra krigen og til langt ut i 50- årene gikk det ikke buss til Ringkollen. Skulle en på Øyangen den gang, var det å gå eller leie skyss. Helt til rundt midten av 50 – talet var veien til Ringkollen opp gamlebakke fra Smeden.

Sommeren på hytta ble nøye planlagt – mat som en skulle ha med måtte være holdbar, det var ikke bare å ”stikke” ned til nærmeste butikk for å handle, det kunne ta hele dagen.

Spekeskinke, spekepølse, spekesild, hermetiserte kjøttkaker- pølser- og koteletter på norgesglass var noe av den maten bestemor hadde med. I tillegg mel, kaffe, sukker og andre nødvendige matvarer. Smør, melk, ost, rømme og fløte kjøpte vi på Uglasetre og de senere årene på Steinbusertra der Olaug var budeie. Brød, kaker og vaffel laget bestemor alltid selv på hytta – spesielt husker jeg rømmevaflene med multesyltetøy eller brunost. Å steke brød i vedfyrt komfyr var ikke alltid lett, men bestemor fikk det til. Fisk – sik, abbor, ørret og røye var det nok av i Øyangen på den tiden. På ettersommeren - i slutten av juli og begynnelsen av august var det ”bærtid”, blåbær, bringebær og multer, senere på året også tyttebær.

All maten ble pakket ned i kasser, vesker og ryggsekker i god tid før avreise. Klær var det ikke så nødvendig hva vi hadde med, det var jo lett å få vasket klær i Øyangen. Men søndagsskjorte- og bukse skulle være med, disse klærne skulle også brukes hvis vi skulle ned til bygda en tur. Vi gutta gikk jo som regel barbente og i kortbukse om sommeren. Noe klær var jo også på hytta, slik som varmere klær, gensere, ”vindjakke” og regntøy, og kanskje et par gummistøvler på deling.

Da avreisedagen kom – som regel helga før St.Hans var alt klart for sommeren på hytta.

Bestefar hadde ordnet med alt annet, spiker, maling, olje til båten, nødvendige materialer til vedlikehold, verktøy og mye annet som trengtes til hytte og båt. For ikke å forglemme bilen han hadde leid for å få med seg

alt som skulle være med – en gammel grønn Ford lastebil 1938 modell. Husker ikke navnet på sjaføren, men det er kanskje ikke så viktig heller. Avreise var satt til kl 8. fra Jevnaker en lørdag morgen, over Åsbygda, Klækken og opp Ringkollbakka som den gang var ”timekjørt” på grunn av smal vei.

Bestemor satt foran, bestefar, mor, far, tante og onkel og vi fira gutta satt på lasteplanet. Lastebilen snegla seg sakte oppover de bratte Ringkollbakkene. Siste delen veien,fra Ringkollen og inn til Jonsetangen tok nesten like lang tid som fra Jevnaker til Klækken, humpete og smal vei.

Så var vi fremme ved Jonsetangen og omlastingen var i gang – fra bil til båt. Båten var et kapittel for seg selv – en stor gammel Helmerstuebåt, spiss i begge ender, to åresett og plass til 8 – 10 personer, med stort og smått, pluss alle sekkene, veskene og kassene som skulle være med – ja nesten da, det ble nok en ekstra rotur på bestefar for å få med seg alt. Båten hadde bestefar kjøpt brukt en gang på slutten av 30-tallet – en type elvebåt som hadde vært brukt til tømmerfløting i Randselva og Randsfjorden.
Vel fremme på hytta – de voksne måtte ha kaffe - vannet var fra Øyangen kaffen fra handelslaget på Jevnaker, umalt kaffe, kaffekverna hang på kjøkkenveggen på hytta. Det var liksom litt stas å få sveive kaffekverna for bestemor.

Så var det frem med grønnsåpe og vaskeklut – hytta skulle rengjøres etter en lang vinter. Husker grønnsåpelukten den dag i dag.

En gang i uken var det tur til setra – gjerne fredag – vi måtte ha fersk melk og fløte til helga. Hele dagen var satt av til turen til setra – denne gangen var det Steinbusetra som skulle besøkes.
Budeia Olaug og jentene hennes, Ruth og Jorunn drev setra den gang. Vi måtte ro fra hytta til Pintangen, innerst i vika, for så å gå stien frem til setra som lå i ”skråningen” opp for Steinbutjern.
Vi hadde med spann til melk og fløte og noen ”treesker eller flisesker” til smør og noen papirposer til andre varer. Det var ikke så godt om emballasje den gang.
Olaug hadde også noen høner på setra, så egg ble det også. Mens de voksne fikk servert kaffe fikk vi gutta saft.
Det tok lang tid før de voksne var ferdig med kaffepraten, nytt skulle jo høres fra bygd og by, nyheter og sladder var med det som hørte med. En og annen god historie også. Vi ungene badet i Steinbutjernet i mens, eller lekte gjemsel i stallen eller fjøset.
Det ble handlet melk, fløte, rømme, smør eller godt smør som bestemor sa, noen egg og ikke minst prim og kanskje et stykke ost. Varer og penger byttet eier. Så bar det hjemover igjen. Hvis det var litt sent på sommeren var det å ha med seg spann til bærplukking - bringebær og blåbær. Tidligere på sommeren villjordbær. På roturen tilbake var det ut med oter’n. Kunne jo tenkes det ble noen fisker til middag.

Oppbevaring av melk og fløte var ikke lett den gang. Vi hadde en ”ølle” som det alltid var kaldt vann i, og der ble melkespannene satt. Ble det tordenvær ”slo eller brast” melka slik at den ble sur. Om det var noe i dette vet jeg ikke men sånn var det vist. Surmelk kunne også brukes til brødbaking og annet, men var melka blåsur som de sa, kunne den ikke brukes.

Sent på lørdag ettermiddag kom ”kara” – bestefar, onkel og far - opp fra bygda, etter en lang arbeidsuke. De hadde gjerne med seg noe godt og gjerne noe som manglet på hytta og som de hadde blitt bedt om å kjøpe med. Tre fire timers tur å gå – med tunge ryggsekker - fra Jevnaker, opp til Åsbygda, Gjørusmarka, Skogstadbrenna, Stormyr ned til Nysetra og Østerdam for så å gå over Sovarodden, Øyangdammen og frem til hytta.

På lørdag ettermiddag fikk vi lov et å ro over Øyangen for å gå opp til kiosken til Bjørkholdt i krysset ved Østerdamveien for å kjøpe oss en flaske brus – Solo eller Sitronbrus, det var noe som het Isi-Cola også – brusen kostet den gang 50 øre med pant. Det var stort å få brus på lørdagskvelden.

På lørdagskvelden var det å høre på barnetimen på reiseradioen – en stor tung radio som gikk på batteri – en nyinnvisitering som onkel hadde gjort – så da var det bort på nabohytta for der sto radioen – lørdagsbarnetimen med onkel Lauritz . Den legendariske kjenningsmelodien Nå kommer barnetimen («hysh, hysj, hysj, vær stille som mus») runget ut av høytaleren og som var skrevet av tegneren, forfatteren og visedikteren Thorbjørn Egner.
Straks barnetimen var slutt ble radioen skrudd av – batteriene skulle spares. Væremeldinger og nyheter var det ikke så nøye å høre på den gang – vær ble det uansett.

”Kara” hadde alltid noe å gjøre da de kom opp på ettermiddagen på lørdag - enten på hytta eller med båten, vedhugging eller annet nødvendig arbeid som kvinnfolka ikke var betrodd å gjøre.

Sengetid – ned i Øyangen for å pusse tenner å vaske seg, for så opp på hemsen for å sove. Døra til hemsen fikk stå oppe litt før vi sovnet – da var det å sitte i døråpningen å høre på de voksene pratet sammen. De spilte gjerne kort – wist – og kara tok seg en god kopp kaffedoktor eller tre.
Enkelte ganger kom den gamle reisegrammofonen frem med de gamle gode 78 – platene.

St. Hansaften var en spesiell kveld – den ble alltid markert eller feiret. Vi pyntet båten med norske flagg og løv, hytta ble også pyntet med løvtrær rundt døra. Flagget gitt til topps på flaggstanga.
Så var det å sette seg i båten, for så å ro seg en tur for eller besøke naboene. Det skjedde jo at naboene også kom på besøk eller at det kom besøk opp fra Hønefoss eller bygda.
Rusk og rask ble samlet sammen til St.Hansbål (det var vist ikke noe som het skogbrannfare den gang, selv om det var aldri så tørt).

Rømmegrøt og spekeskinke sto på menyen den dagen.
De gangene oldemor var med på hytta var noe helt spesielt – husker en St.Hansaften – vi satt rundt bålet og oldemor fortaler fra gamle dager, ja – de riktig gamle dager da – hun var født i 1868 og ble nærmere 95 år gammel. Spennende historier og eventyr om troll, skrømt og hulder samt ting hun selv hadde opplevd. Hun kunne sitte i flere timer å fortelle og vi gutta satt like lydhøre hele tiden.

.....det var tider det, den gang tiden sto still og ikke noe stress.