Historiesiden

 

Det er kjent at de første innbyggerne av Norge etter istiden ikke drev jordbruk, men levde vesentlig av jakt og fiske - denne tiden folk ferdes på Krokskogen, lokket dit av skogens rikdom på vilt, elvenes og vannenes rikdom på fisk. Flere steder i marka finnes det rester av dyregroper og jaktanlegg. Fra de eldste tider og frem til i dag har det vært drevet jakt og fiske i Nordmarka og på Krokskogen. Etter hvert begynte jordbruket å spre seg i bygdene rundt marka - Ringerike, Asker, Bærum, Hakadal, Nittedal og  på Hadeland. I bygdene var det privat eiendomsrett til de enkelte gårdene. Det ble almeningene hvor folk i bygdene fikk like rettigheter til jakt og fiske, setring og skog. Nordmarka utgjør ca 0,4 % av Norges totale areal og nærmere en million mennesker bruker Nordmarka som sitt nærområde til  friluftsaktiviteter og rekreasjon. Krokskogen er den delen av “Nordmarka” som ligger nærmest Ringerike. Navnet Krokskogen stammen mest sannsynligvis fra gården Krok som en gang lå ved Kroksund. Navnet kan også ha oppstått etter formen på skogen - krok. Krokskogen strekker seg fra nord for Mosjøen og Svenådalen på Jevnaker, i vest langs åsen i Åsbygda, Åsa, Sundvollen, Skaret, Sollihøgda. I syd grenser Krokskogen til Lommedalen og Sørkedalen, i øst Langlia og Spålen. Fra gammelt av ble  Krokskogen beregnet til å være 6 gamle mil rundt.

Krokskogen i Sagatiden

Mange sagn, fortellinger og eventyr er hentet fra Krokskogen. Den første hentydning til Krokskogen i vår eldste litteratur finner vi hos Snorre. Snorre nevner ikke Krokskogen direkte, men han forteller at ringerikskongen Sigurd Hjort, var større,  sterkere og smukkere enn noen annen. Sigurd Hjort var  konge på Ringerike, forteller Snorre. Hans far var Helge den Kvasse, mor hans Åslaug, datter av Sigurd Orm - i - øye, sønn av Ragnar Lodbrok.  Sigurd var 12 år gammel da han i enekamp drepte Hildebrand Berserk og 11 av hans menn.
Halfdan Svartes svigerfar - Sigurd Hjort red ofte ensom i ødeskoger og veidet store og mannefarlige dyr. Da han en gang  kom til en rydning mot Hadeland, kom Hake Halendingdberserk mot han med 30 mann og Sigurd falt.
Olav den Hellige var sikkert også på veiding på Krokskogen under oppveksten på Ringerike. Det finnes  tre Olavskilder på Krokskogen,  som så mange andre steder her i landet. En av kildene ligger ved Retthellaseter. Der kan en se noe som ligner et avtrykk av en hestehov og en vannbøtte i berget. Sagnet sier at Olav vannet hesten sin her da han kom hjem fra viking og skulle til Ringerike og til sin stefar Sigurd Syr på Stein gård. De to andre kildene ligger henholdsvis  like ved Midtskogen og i åsen ovenfor Bærums verk.

Om tru og overtru i gamle dager:

"Buldrian"

Like ved veikanten på vestsiden av Røstjern ligger en stor stein. Denne steinen har fra gammelt av hatt navnet offersteinen. Ingen torde gå forbi steinen uten ”å ofre" på den. En kvist eller kongle var offer godt nok. Før en kom frem til steinen, måtte en har klart det en skulle ofre. I det en passerte steinen kastet en det man hadde for hånden på steinen. Denne skikken varte helt frem   århundreskiftet og litt til.

 
Røstjern sett fra Ringkollstua

Legger en seg ned å kikker under denne steinen, ser en at den har en blank flate. På østsiden av tjernet skal det en gang ha bodd en trollgubbe. Denne gubben var fæl til å ”buldre” og han ble derfor kalt ”Buldrian”.

 En gang gikk det et elskende par  på veien på vestsiden av tjernet. Dette paret fikk trollgubben - Buldrian - se. Han satte i gang å buldre noe aldeles forferdelig. Så tok han en stor stein fra berget og ville kaste over vannet for å drepe de to lykkelige. Steinen tok vannet og under seilasen over ble den blankslipt  mot vannflaten. Paret unngikk så vidt å bli truffet og steinen ble liggende ved veikanten.

Etter denne hendelsen torde ingen gå forbi steinen uten å legge offer på den.  Ofringen skulle føre til at trollgubben ikke hadde makt til å  kaste flere steiner. Etter dette blir trollgubben sintere enn sintere og buldret verre enn noen gang.

Folk som ferden veien opp mot Ringkollen ville gjerne bli kvitt trollgubben. Han var også kjent for å stjele fisk i tjernet. En gang ville en modig mann gjøre det av med gubben. Tidlig en morgen gikk han opp i lia på østsiden av tjernet. Der gav han seg til å rope: - ”Buldrian, Buldrian”. Da trollgubben hørte dette, stakk han hode ut, en solstråle traff han like i ansiktet. Gubben sprakk å veltet nedover  berget. I steinura under ble store kroppen liggende.
Det yrte av orm og annet  fanteri på det stedet der gubben endte sine dager.

Helt til langt opp i trettiårene, mens enda folk gikk da de skulle til skogs, ropte de på Buldrian, og noen kastet offer på steinen i veikanten.

Det finnes flere offersteiner, kastesteiner eller bare steder kalt "kast" eller "varp" i marka. De markerer steder det det har skjedd en ulykke eller en forbrytelse. For å minnes de døde kastet forbipasserende småstein eller kvist på slike steder.

En annen historie knyttet til Røstjern:

- Oppe ved Røysetjern er et offerkast, og like ved ligger en runestein over ende. 
Det var fiender i landet, og folk måtte rømme til skogs, 
og en prinsesse, Haugsbygdskongens datter, rømte til Ringkollen, hvorfra hun ville utspeide fienden, men fienden fikk tak i henne og hun ble drept. 
Siden i alle århundrer kaset de som gikk stedet forbi en offerstein på prinsessens grav”.

Steinbusetra

Mange historier  knytter seg til seterlivet inne på Nordmarka i gamledager - de mest kjente setrene rundt Øyangen er foruten Steinbu - Nysetra, Uglaseter, Honerudseter, Gliseter, Ringkollsetra, Østerdamsetra og Gjermundboseter. Mer om dette kommer noe senere.


Fra Øyangen i gamle dager 
- i bakgrunn Dalsbekken og Ringkollen 
sanatorium.
Sanatoriet ble drevet av hotelleier Madsen 
fra Hønefoss.

Hvis noen har mer informasjon om det gamle Ringkollen sanatorium - så ta kontakt med  webmaster - slik at vi kan få samlet en del historie rundt Øyangen.

Ringkolltoppen - en av de fem toppene i Nordmarka på over 700 meter.

 Ringkolltoppen (701,2 m o h).


Hytta på Ringkolltoppen

Når en først snakker om Ringkolltoppen så kommer en ikke unna den legendariske flymaskinen som en gang på plassert på toppen. Luftforsvaret inngikk i 1949 en kontrakt med Olaf Borlaug fra Haugsbygd om leie av et mål tomt på toppen av Ringkollen. Formålet var å oppføre en fixstasjon eller peilestasjon. Denne ble oppført, men ikke bare den. Borlaug oppdaget at de også hadde oppført en hytte i tillegg til tårnet. Hytta var bygget ulovlig og utenfor det leide området. Etter hvert ble hytte leid bort til en gruppe veteraner fra den nylige nedlagte 337 skvadronen som hadde operert Vampirjagere fra Værnes. Ved avviklingen overtog pilotene skvadronssjefens flymaskin, og ved hjelp av Ingeniørregimentet på Hvalsmoen ble den fraktet opp på  Ringkolltoppen i 1959. Her skulle den være en markering av veteranenes feriehytte.

Vampirjageren - emn enseters jagerbomber 
produsert av Havilland og 
innkjøpt av Luftforsvaret i 1948.

Maskinen kom etter hvert opp på en sokkel, hvor den raskt tiltrakk seg oppmerksomhet og bråket lot ikke vente på seg. Flere av landets aviser trykket en rekke kritiske artikler. Etter  hvert begynte folk å ramponere jageren, og den ble mer eller mindre en skraphaug der den sto. I 1964 hadde saken gått langt nok og restene ble fraktet ned til bygda og videre til Hvalsmoen

 

 

 

 

Kilde: 
- Med Hønefoss i sentrum av Jan Helge Østlund 
- By- og bygdeleksikon av Per Otto Borgen  

N'Gunder og a'Ragnhild

Fra gammelt av lå det to store steiner på hver sin side av den gamle seterveien mellom  Jonsetangen og Fiskebu.  Nærmere bestemt rett opp for "prestehytta".      Disse steinene hadde navnet n'Gunder og a'Ragnhild. Det var tradisjon at folk som ferdes på veien hilste på n'Gunder og a'Ragnhild, spesielt gjeldt dette gjeterguttene  som måtte bukke da deFra Øyangen i gamle dager passerte, dette for å få en god sommer på setra.
I 1953 ble veien utvidet og  a'Ragnhild  ble sprengt bort. A'Ragnhild var en og en halv meter høy stein og n'Gunder var skrenten som lå rett nedenfor. Mellom n'Gunder og a'Ragnhild gikk den gamle seterveien eller Spålsveien.
De fleste delene av steien som en gang var a'Ragnhild ligger fortsatt nedenfor skrenten mot "prestehytta". I dag ligger n'Gunder der alene. En trist skjebne for "ei staut dame", et gammelt kulturminne som var et veimerke for seterfolket i gamle dager.
I dag får vi nøye oss med å hilse på n'Gunder for å få en fin dag på skaugen.


 

 

Ringkollstua  eller "Turisten" som bygdefolk kalte Ringkollstua
Av Per Ole Rønning.

Hønefoss og Omegn Turistforening ble stiftet i 1893 og allerede fra starten var man oppmerksomme på hvilken betydning Ringkollen-området ville ha for turismen på Ringerike. Året etter i 1894 kjøpte foreningen en eiendom på vollen til Gjermundboseter ved Ringkollen. Tre fremtredende Hønefossborgere, kjøpmann G. Løchen, ingeniør Wahlstrøm og mølleeier Thisted var med på initiativet for å bygge den første Ringkollstua. Stua ble bygd oppe på setervollen til Gjermundboseter. De gamle seterhusene lå nedenfor nybygget. 

Det var en liten bygning som ble satt opp, men tilstrømningen av turister var så stor at utvidelser og nybygg ble nødvendig. Stua gikk under
 navnet ”Turisten” mens det egentlige navnet var Ringkollen Turisthotell. Ikke mange år etter første byggeprosjekt ble en ny bygning eller et
anneks bygd litt ovenfor den første bygningen. Og et par tiår senere
kom et påbygd til den først bygningen. Med dette var det mulighet for
 å ta i mot mange turister, både overnattende og dagsturister. Senere kom et tilbygg til som ble lokaler for en kafe. 



I forgrunnen Gjermundbo seter. Bak på setervollen den første Ringkollstua hvor flagget for anledningen har gått til topps. Fotoet er fra slutten av 1890-årene og på Ringkollstua hadde man allerede tatt i bruk det 
rene norske flagg.

I heftet Ringerike forteller Edith Sørensen om livet på Ringkollstua: ”Ekteparet Bye var det første vertskap. Sammen med døtrene la de
ned et blodslit i driften av stedet. Alt vann måtte bæres inn fra brønnen
 til kjøkken og gjesteværelser. Om vinteren ble vann kjørt i tønner med hest helt nede fra Øyangen. Den svære klesvasken om sommeren med huset fullt av gjester foregikk utendørs. De kokte tøyet i en diger
jerngryte, og i vannmanglende dager måtte de helt ned på Øyangen for å skylle tøyet fra båten. Og dyra skulle stelles, de hadde innpå ti kuer på beite i havna, gris, høner, sau og hest. Dertil laget fru Bye selv all mat til gjestene. Hun malte kjøtt på en alminnelig kjøttkvern og stekte karbonader, helt uforlignelige sådanne, til 50-60 gjester. Hun laget spekepølse, rull, sylte og posteier. I tjernet var det mengder av fisk den gangen, abbor og ørret, hun stekte og surret den i rømme til frokost og til aftens. Likeså var skogen full av bær og myrene av multer. Hun syltet og saftet, la ned hermetisk, og kremen til all denne frembringelse av bær var ikke noe 35 prosent må De tro, heller ikke rømmen til grøt og vafler. Og kakene da! Alle sju sortene året rundt. Fru Bye var ikke sann.” Man forstår jo godt at dette ble et populært sted og turistene var mange, både lokale og tilreisende fra både inn- og utland.



Ringkollstua slik den så ut de siste tiårene



Ringerike Turistforening solgte 1. februar 1949 Ringkollstua til Ski - foreningen. Da hadde Aksel Berg overtatt som bestyrer og han  
fortsatte også etter overtakelsen.Fra den senere perioden forteller Knut A. Nilsen i sin bok: ”På Ringkollstua hadde de to slags gjester. Innvendige og utvendige. De innvendige var pengesterke og hadde råd til å overnatte, ja sågar ta påskeferie på stedet. De hadde adgang til salong og spisesal. De utvendige ble henvist til kafeen. Det var vi som kom forbi og bare skulle ha en Solo eller en varmrett. I kafeen residerte Petra og en enorm og særdeles lodden skapning som var samojedhund og het Alvo.”


Den gamle Ringkollstua fra 1894 til venstre og til høyre annekset som ble bygd noen år senere. Fotoet er et gammelt postkort og fra kortets tekst: Hotellet 5-3 35. Takk for sist! Du søker her opp, til Ringkollens topp, hvad skuer ditt øie, her oppe i det høie, her er fest å løie, men vi skal det nok fordøie. Hils alle.

Etter noen år kom stua over på private hender, og ble drevet
 som markastue til den brant ned til grunnen i 1970. Diskusjonene var 
lange og mange i forhold til hva som nå skulle skje på stedet. Brannruinen ble stående i mange år inntil forsvaret gjorde en stor rydningsinnsats høsten 1976. Til slutt ble det besluttet å bygge et kapell på branntomta og Ringkollen kapell ble bygd og innviet i 1982. Først i 1993 kom en ny utgave av Ringkollstua på en flott tomt syd for den gamle.



Den eldste Ringkollstua har på dette bildet fått et tilbygg som gjorde det mye enklere å være vertskap på stedet. Postkortet er stemplet 1927.

Gammelt postkort ca 1960 - Ringkollstua

Den gamle sagstua ved Øyangelva.

I begynneslen av 1880 årene kjøpte Hadeland Glassverk opp skogstykkene på begge sider av utløpet av Øyangen for å sikre seg vannrettighetene til damfeste. På et skjøte datert 17 nov 1883 fra Ole Klokkerstuen til Hadeland Glassverks Interesseselskap står det:
"Skovstykke ved Øyangen. Det bemerkes; at det Øyangelva på det solgte skovstykke etter 1863 uten mit samtykke er opført en dam som vedkommende således må være forpligtet til at borttage. Omkostninger ved mulig Proces... er mig uvedkommede".

I en kort periode var det særlig kassebord som ble tilvirket på saga. Glassverket sendet både glass og krystall til store deler av Europa.
I dag ser en kun restene etter de store  steinfundamentene nedover langs fossen der en gang oppgangssaga sto.

Tilbake til hovedsiden

Fiskesiden



Sagstua til venstre og oppgangssaga til høyre ved Øyangelva.


Prinsippet ved en oppgangssag 

Sist endret: 14.06.2008

 Post Webmaster   

Det var gården Kittelsby på Ringerike som var eier av teigen der saga ble bygget. Saga som ble oppført  ca 1850 var en oppgangssag. Det var nødvendig med et vannfall på 4 meter for å drive en slik sag og de fant man ved elva mellom Øyangen og Mosjøen.
Oppgangssaga ble drevet av et vannhjul med sagbladet i en vertikalt saggrind stående i en sagstol. I enden av akslingen til vannhjulet var det plassert en krumtapp eller sveiv. Til denne var det festet en veiveaksel som var forbundet med saggrinda. For hver omdreining av vannhjulet sørget krumtappen for at saggrinda fikk en opp- og nedadgående bevegelse, sagbladet skar da det var på vei nedover.

På 1840 tallet ble de første vanndrevende sirkelsagene tatt i bruk. Og  ca 10 - 15 år senere kom dampsagene. Da var det ikke lenger nødvendig å anlegge sager ved vassdrag. Det var da transportmulighetene som bestemte plasseringen.